Vi kom oss iallfall til L.A., en merkelig by. Mye å gjøre, men du må kjøre minst en halvtime (les; to timer inkludert trafikk) hvis du skal komme deg til der du skal gjøre det. L.A. er ikke en by, men mange byer som helt tilfeldig (kan det virke som) ligger på noenlunde samme plass. Det eneste som holder det sammen er det enorme veinettet som snirkler seg rundtomkring i et evig kaos. Her trenger du bil for å komme deg noen vei, men samtidig er det å kjøre ofte ganske umulig. Det kan være at vi selfølgelig skulle dit alle andre skulle hele tiden, og at trafikkaoset var en årsak av at det skulle alle andre også, men uansett..
Som oftest går turen opp til Hollywood, stedet der det skjer. Der ble vi kjørt rundt i en Jeep av en gal mann som kjørte ekstra sakte hver gang det var en sjangs for oss til å se noen kjendiser, noe vi selfølgelig ikke gjorde fordi vi var for opptatt med å gjemme oss selv (regel nummer én når du skal smugtitte på noen andre er å ikke selv bli sett ). Men, nå vet jeg iallfall hvor Leonardo DiCaprio lufter hunden, Michael Jackson ble henta i ambulanse da han døde, og Jack Nickolson bor, spiller tennis og spiser lunsj, spennende? neppe.
Venice beach, baywatch stranda selv, ble selvfølgelig besøkt og jeg fikk meg årets første (og siste) dukkert. Med stillehavsvann i lungene satser jeg på at jeg en dag skal få overvunnet 'liksomvannskrekken'.
På turen hjem tok vi oss noen timer i Santa Barbara, den reneste, kunstig-koseligste byen jeg har vært i. Vi lagte oss et sandslott, spise litt pasta, frozen yoghurt, kikka på alle perfekte folkene i denne perfekte lille byen som ligger helt alene på den perfekte lille plassen ved Stillehavet. De har nok alltid sol.
Men, nå står November på hell. I morgen skal vi avsted for å feire thanksgiving og bursdags i Napa-valley, så er det plutselig desember. Tiden flyr, men jeg kjenner virkelig det skal bli godt å komme hjem igjen nå. Jeg savner dere alle, og en soldag er ikke det samme uten litt regn i ny og ne (selv om en mellomting ikke hadde vært å forakte).
